Bonnie var vill,
hun dro og ulte mot skogen,
skogen med den forsvunne sjømannen….
Eventyrlysten boblet som karamell med farris i magen,
og vi la i vei.
Vi hadde gått et stykke da Bonnie fikk ferten av noe…..
Hun forsvant som en pil…
Her var det bare å få på sprang skoene,
tenkte jeg og sprang avgårde!
Og sa så jeg det,
den nydelige hulen,
det dryppet som glitrende diamanter,
ned i en eventyrlik pytt!
Det var som musikk,
og jeg syntes såvidt jeg hørte sjømannen nynne langt der inne.
Jeg kjente jeg ble varm innvendig,
noe dro meg innover,
jeg kjente det rykket i danseføttene,
i hodet boblet og bruste det,
og jeg lengtet etter å danse sidelengs tango….
i rød kjole…
Jeg lot meg trekke med,
klarte bare ikke stå imot dette deilige våte syndige….
Innover innover bar det,
og langt der inne,
det var et vakkert syn,
mange små mennesker danset sidelengs tango,
og midt inni så jeg han,
den forsvunne sjømannen….
han var nydelig!
Alle tatoveringene var forsvunnet,
Og jeg syntes jeg kunne ane et lite smil…
Men så var det over!
Et skarpt bjeff utenifra, og de små menneskene var som blåst bort!
Musikken var borte og sjømannen forsvunnet!
Bjeffet var selvsagt Bonnie,
hun slet og dro meg ut ifra hulen,
Vel ute var jeg fortumlet og ør,
hadde det virkelig skjedd??
Og da så jeg det!!
I hånden min lå en blekk klump!!!!
Tatoveringsblekket!!
Men før jeg fikk snudd meg,
så hadde Bonnie fått snappet det fra meg og satt avsted!
Jeg løp skrikende etter,
men da jeg nådde henne igjen,
satt hun rasende på en stein og gnog på klumpen.
Alt var borte!
Bonnie var rasende og dro meg med hjem!
Tenk å bli reddet av sin egen hund!
Eller ble jeg egentlig reddet???
Tenk om livet i hulen med sidelengs tango og små mennesker er ment for meg??
Får jeg noen gang greie på det???