Den ville skogsturen.

Vi startet turen i nydelig vær,
det blåste litt,
men så lenge det ikke regner er alt bare bra.

Vel inne i skogen gikk vi på lite kjente og brukte stier,
her er det mest bare utstøtte syltetøykokere og misforståtte sjømenn som oppholder seg.
Svære trollfingre rev og slet etter oss når vi gikk.

Men som den trofast og kraftige bikkja Bonnie er,
ja så ryddet hun unna det meste:

Det gikk i et forrykende tempo innover og oppver,
Bonnie var klar for kamp, her måte bare kokere og sjømenn  komme,
vi var klar!
Før vi visste ordet av det hørte vi et skrik,
jeg ble synlig skremt,
her pleier jo ingen folk å ferdes…
kunne det være noe i folkesnakket???
Og der nedi mosen fikk jeg plutselig se:

Nei, det var ingen avkappet hånd denne gangen,
men derimot en kjempeliten klump med tatoveringsblekk!

Hva i alle dager gjorde dette midt inni skauen??
Hadde syltetøykokerne endelig begynt å tatovere seg??
Eller var dette en fortrollet klump??
MUlig det var en gammel sjømann,
den sjømannen som aldri kom ut igjen fra denne skogen??

For vi vet jo alle at når mennesker blir fortrollet eller forhekset,
ja så blir allt tatoveringsblekk liggende igjen som en klump på bakken!
Vi ble skremt, og Bonnie snuste febrilsk i mosen etter flere spor:

Men det eneste vi hørte va vinden som ulte,
eller…. var det forresten ikke akkurat som om noen sang…..
en gammel slager…… na na na elsker havets våg, og vågornas brus….

Vi kikket oppover, og her var det klart at noe stort hadde herjet,
trær og busker var meiet ned, her hadde noe stort vært på ferde…

En ekkel følelse bredte seg i kroppen da vi gikk enda dypere inn i skogen,
midt inne i svarteste skauen ble Bonnie stiv i kroppen!
Hun hoppet opp på en stein og ulte som en utsultet ulv uten vinterhi.

Når jeg hørte godt etter, hørte jeg nesten litt svensk topp i ulingen og,
her var det nok best å komme seg ut,
Før vi endte opp som den misforståtte sjømannen.
Vi la på sprang, over bekk og gjennom busker,
Bonnie hoppet og spratt,
og jeg var redd for at hun kunne fått i seg noe da hun snuste på blekk klumpen…
Hun spratt litt som svensk bølgeskvulp.

Endelig kom vi oss opp ut av den ville skogen.
Glad og fornøyd hadde vi atter overlevd en skogstur,
for livet i Selvikskogen, ja det er ikke for hvemsomhelst!!